Historie - Eskeviken
1401 e.kr: Dette er første gangen Eskeviken er nevnt i historiebøkene. Den gangen het Eskeviken "Eisskiavik". Det nå brukte navnet nevnes første gang i 1506! Det er grunn til å tro at navnet betyr: Viken som er bevokst med asketrær. En annen teori er at navnet kommer av den norrønne båttypen ask eller esk, altså en vik der slike båter la til tidligere. I gamle dager stod nemmelig vannet mye høyere opp enn i dag, og det er grunn til å tro at Eskeviken utgjorde en god havn for slike båter. I 1401 eies Eskeviken gård av en bonde med ukjent navn.
1577: Eskeviken gård og området eies av en mann med navnet Rasmus Skriver. Rasmus blir stevnet av lennsmannen i Idd og Marker, Mogens Svale, fordi Rasmus lemmet Sauøya inn under Eskeviken gård. Lensmannen mener at Sauøya tilhører gården som lå på Os, "Kongens gaard". Hvorvidt Rasmus klarte å bevise eiendomsretten sin er ukjent, men Sauøya tilhørte i alle fall Eskeviken i årene fremover. Den ble brukt som havnegang for småfe, sauer og geiter fra Eskeviken. Så sent som i 1744 var sauøya fortsatt ubebygd.
1600 tallet: Eskeviken eies av Haldens .patricier-familie.
1639: Fogden i Idd og Marker, Jens Christensen, er bruker av Eskeviken gård.
1640: Niels Hansen Meng slår seg til i Halden, og ble etterhvert Haldens rikeste og mektigste borger. Blant de 72 gårdene han eide i Haldens omegn, var også Eskeviken. Han har visstnok aldri bodd i Eskeviken, da eiendommen kun blir betegnet som hans avlsgård.
1659: Krigen var på trappene, og i februar 1659 fikk Eskeviken en forsmak på den. Svenskene var under fremmasj, og for å skaffe forsyninger til Haldens soldater måtte Tønne Huitfeldt ta beslag i mat og halmlagre på gården i Eskeviken. Dette fordi alle andre veier ut av Halden var stengt av fienden.
1660: Halden var beleiret av Svenskene. Som en trussel om hva byen hadde i vente om den ikke overga seg, så satte svenskene fyr på samtlige hus i Eskeviken. (24. januar 1660).
1688: Eskeviken får ny eier, Ernst Nilsen Fogt, han bodde i Eskeviken noen år etter den fryktelige brannen. Etter Ernst Fogt sin død i 1713 går Eskeviken over i eie til hans svigersønn Hans Colbjørnsen.
1716: Svenskehæren, under ledelse av Karl den 12 trenger seg inn i Halden by. Mange av innbyggerne redder livet ved å flykte til Eskeviken (især kvinner og barn). Da de svenske rytterne svermet omkring på alle kanter, så var man redd for at de skulle begynne å plyndre Eskeviken og de borgerne som var tilstede der. Man ble derfor enig om at Hans Colbjørnsen skulle søke den svenske kongen om fribrev for plyndring av Eskeviken.
1754: Hans Colbjørnsen dør, og Eskeviken går i arv til hans barn Kaptein Ernst Colbjørnsen og Johanne Ernestine. Kapteinen startet da byggingen av nytt Våningshus. Dette var ikke akkurat noe herskapshus, fordi våningshuset kun kom på ca. 1700 rdr (riksdaler), noe som kun tilsvarte verdien av en alminnelig velstående byborgers gård. Allerede ti år etter byggingen av det nye våningshuset, så ble huset infisert av sopp, og grundige reperasjoner måtte foretas.
1763: Johanne Ernestine Colbjørnsen tok over gården etter sin brors død, men solgte gården. Dette etter at den hadde vært i familiens eie i mer enn 100 år. Kjøperen var Christian Lohenskjold. Han oppholdt seg da i Fredrikshald som sjef for det "søndenfjeldske gevorbne infanteriregiment".
1777: Lohendskjold dør, og Eskeviken blir solgt på auksjon. Budvinneren er hans kamerat Ziegler. Ziegler eier Eskeviken frem til hans død, og enken hans selger da auksjonsskjøtet til Truels Wiels for 4427 rdr (riksdaler).
1811: 3 år etter Wiels død, kjøper major Arild Huitfeld Eskeviken for samme sum som Wiels ga for den (4427 rdr). Huitfeld lot bygge en herskapelig gård, men måtte i 1820 slå seg konkurs, og lot gården gå over til hans svigerinne Elisabeth Wiel. Elisabeth testamenterte gården til sin søster, majorinde Huitfelds barn. Selv om gården fortsatt var i Elisabeths eie, så fortsatte major Huitfeld å bli boende på gården til sin død i 1845. Enken hans bodde der til 1862.
Senere var gården i Christens Mamens eie, fra han gikk den over til kjøpmann Carl Meyer i Fredrikshald, som igjen solgte den til Jens Johannesen.
1814: 1. august beleirer og omringer svenskene Fredrikshald i femten dager med en hær på ca. 6000 soldater. Fra stillinger på Rød og Glenne blir byen og festingen bombardert. Mange haldensere flykter til Eskeviken for å redde livet.
1835: Folketellingen viser at det dette året bor 51 mennesker i Eskeviken. Det dyrkede arial var i 1865 288 mål åker og dyrket eng. I 1907 287 mål. I tiden som fulgte ble det frasolgt en del tomter og småbruk.
1914: Etter å ha forfalt over lengre tid, så brant hovedbygningen og uthusene på gården ned. Både husdyr og avling strøk med.
1919: Den nye gården i Eskeviken står ferdig. Gården er betydelig mindre enn den opprinnelige gården. Idd kommune flytter i 1919 sin administrasjon ut hit. Det ble både kommunehus og lennsmansgård her. Kommuneadministrasjonen holdt til i bygningen helt til 1941.
1939 - 1945: Under 2. verdenskrig gikk det en flyktningsrute over fjorden til Sverige fra Engevika.
Kilder:
Harald Bakke, "Id Herred - En Grænsebygds Historie" (1915), E. Sem Fredrikshald.
Sven G. Eliassen og Jørn Bøhmer Olsen, "Halden - Byen, landskapet og menneskene" (2000), Ask Forlag Halden.
Alf Lars Solberg, "Historiske Halden" (1998), Ask Forlag Halden.